Baksiden av det "perfekte" zero-waste liv (Verdensdagen for psykisk helse del I)

I anledning Verdensdagen for psykisk helse den 10. oktober har Be:Eco en egen kampanje som skal skape oppmerksomhet rundt miljøskam, klimaangst og klimadepresjon. Vi er heldige som har fått med oss grønne influensere og Be:Eco ambassadører til å dele sine tanker og følelser. Formålet med kampanjen er å skape åpenhet rundt disse tabubelagte temaene, og ikke minst lære av, inspirere og hjelpe hverandre. 

Første kvinne ut er Eli Gundersen - en grønn influenser som står bak Instagram kontoen @altjegkan.

---

Flyskam, bilskam, kjøttskam. Ja – generell miljøskam. Følelsen av å ikke strekke til, eller være god nok, flink nok, perfekt nok. Det kan være svært frustrerende og noen ganger totalt altoppslukende.

Temperaturene øker, polene smelter, dyreartene dør, skogene brenner, ekstremværet er på vei og fremtiden blekner sakte men sikkert foran øynene på oss. Man kan få dødsangst av mindre.

Vi må gjøre noe. Klart vi må det! Masseutryddelse og global oppvarming? Nå brenner det faktisk på dass. Heldigvis har de fleste av oss begynt å forstå dette, og nå tar folk tak. En global miljøbevegelse har endelig startet. Flere og flere har valgt en grønnere måte å leve på. Men er det egentlig nok?

Foto: Eli Gundersen

Å leve en miljøbevisst livsstil handler i første omgang om hva vi selv kan endre på for å minimere vårt eget karbonavtrykk. I andre omgang handler det om hvorvidt vi kan påvirke andre til å bidra sammen med oss. Men når følelsen av å ikke helt strekke til blir for stor, kan det fort bli vanskelig å gjennomføre.

Fokuset på å leve «perfekt» kan forårsake både stress og angst. Vi har tidligere hørt om at sosiale medier skaper et usunt kroppspress. Kan «det perfekte zerowaste livet» gi en lik negativ effekt?

Zero Waste bevegelsen, eller «null søppel-bevegelsen» som det heter på godt norsk, var et ukjent fenomen for meg i starten, men det tok ikke lang tid før jeg kastet meg på med alt jeg var og eide.

For ordens skyld: Null-søppel bevegelsen går ut på å leve en søppelfri livsstil. Målet er å leve etter de frem R’ene: Reduce, Reuse, Repair, Recycle, Rot. Altså, først skal du redusere ditt eget forbruk, gjenbruke det du allerede har, reparere det som går i stykker, resirkulere det som ikke er brukbart lengre, og komposte resten. Fantastisk sant?

For meg ble det en over-natten-greie hvor jeg helt plutselig ikke tolererte NOE plast og avfall innenfor en arms lengde. Men det var ikke nok. For hvordan kunne jeg droppe handleposen på butikken, men fremdeles ta fly hjem til jul? Eller hvordan kunne jeg bruke bambustannbørste, men fremdeles kjøpe meg nye jeans? Eller da jeg kjøpte miljøvennlig vaskemiddel, men vasket et polyesterplagg fullt av mikroplast?

For hver ting jeg gjorde riktig, var det noe jeg gjorde galt. For zero waste er jo nettopp det. Det er ZERO waste. Altså INGENTING søppel. Og dessverre lever vi i et samfunn som ennå ikke er tilpasset at vi skal ha en slik livsstil.

"Uansett hvor hardt jeg prøvde, klarte alltid en liten plastbit lure seg med. Jeg så på flere bloggere som hadde perfekte vintage-garderober, kjøkkenhyller med flunkende nye glasskrukker til løsvektmaten, dyr økologisk sminke og en instavennlig plantejungel. Selvfølgelig ville jeg også ha alt det, men hvordan? Det var dyrt, og egentlig ikke særlig miljøvennlig heller?"

Realiteten var jo å gjenbruke en gammel syltetøyskrukke, arve en slitt strikkejakke av broder’n og bruke helt opp den billige sminken som har ligget i skuffen før jeg kjøper ny.

Men det gikk innpå meg. Det perfekte søppelfrie, miljøvennlige, økologiske, veganske, bærekraftige livet. Jeg ble litt hekta på det. Det gikk så langt at for hver gang jeg hadde lyst på chips så kviet jeg meg for å kjøpe det, siden det kom i plastpose. Jeg sa nei til å spise ute med kollegaer fra jobben fordi jeg ikke ville ha take-away mat i plastbeholder.  

Foto: Eli Gundersen

Så innså jeg plutselig at det overveldende stresset jeg gikk rundt og bar på ikke ga helt mening. Altså misforstå meg riktig; det er godt å bry seg og føle på kroppen at man brenner for noe. Men det er IKKE godt å føle at man mislykkes i store deler av hverdagen. For jeg gjør jo faktisk noe! Jeg lykkes jo i mange ting. 

De fleste rundt meg bryr seg ikke om de bruker fem handleposer på butikken, fylt med billig kjøttdeig, nye klær fra H&M og tre ruller med Gladpack, som de setter i bensinbilen de kjører et par hundre meter til inngangsdøren. Ja, for det er nemlig helt normalt, ikke sant? Og her går jeg og er sint på meg selv fordi jeg kjøpte en digg chips med plastemballasje (som kan og blir resirkulert)?!

"Og så kom jeg på at noen kan ikke være veganere på grunn av religion, og noen kan ikke droppe plast på grunn av helsemessige årsaker. Skal man ikke ta medisiner siden de kommer i plastemballasje? Men ville jeg tenkt de var miljøsvin av den grunn? Absolutt ikke".

Når man putter press på noen til å leve mer miljøbevisst og peker ut alle tingene de gjør feil, forårsaker vi kun stress, skyldfølelse og skam. Det vil skyve dem lengre bort fra miljøbevegelsen, og det får felleskapet vårt til å fremstå dømmende. 

Jeg har ikke nok fingre til å telle alle gangene jeg har hørt negative holdninger mot f.eks veganere. Og jeg har selv opplevd hvor dømmende andre veganere kan være, hvis jeg selv har spist noe som inneholdt litt ost. Vil vi at miljøbevegelsen skal bli et dømmende sted? Jeg vil ikke det.

Foto: Eli Gundersen

Å leve helt miljøbevisst kan være frustrerende, det er det ingen vil om. Vi har forskning i ryggen og bevis som holder ord, allikevel borer vi etter olje og krangler om bompenger. Og for all del, la oss snakke om den store, grå, miljødrepende elefanten i rommet: EN FAKTISK ENDRING MÅ KOMME OVENFRA.

Uten en grønn miljøpolitikk, verdensledere som har skjønt poenget og de store selskapene som er villige til å gjøre bevisste endringer, vil dette mest sannsynlig bare bli verre. Det er DE vi skal være sinte på. De som verdsetter egenkapital fremfor en bærekraftig fremtid.

"Vi må ikke være sinte på de som prøver så godt de kan. De som ikke gjør alt perfekt, men allikevel så mye mer enn resten. Vi må heie på dem fordi vi trenger dem". 

Vi trenger superhelter som Greta Thunberg i fronten av dette økende folkehavet av miljøbevisste ungdommer og skriker for å redde vår egen fremtid. Vi trenger at folk protesterer utenfor tinghuset.

Vi trenger organisasjoner som iverksetter engasjement og gjør ord om til handling.

Vi trenger alle som liker og deler og sprer alt på sosiale medier. Ja, for det er det vi trenger: Alle.

Vi trenger at ALLE er med. Husk at vi er dem vi alle har venta på.

La oss prøve å være så inviterende og oppløftende som vi kan sammen. La oss vise hvor enkelt, fint og deilig det kan være å leve mer bærekraftig og miljøvennlig. For da får vi folk med oss. Vi må virkelig gi oss med den derre skammen, og ta vare på hverandre i disse kritiske miljøtidene.

Ingen kan leve helt perfekt, men vi kan alle gjøre så godt vi klarer. Jeg skal ihvertfall gjøre alt jeg kan.